Er Norge en øy?

Er Norge en øy?

Fredag for drøyt en uke siden (22/7 2011) lærte vi alle en leksjon i politisk geografi. Vi lærte en lekse vi aldri vil glemme – såfremt vi da ikke virkelig ønsker å glemme den. Vi lærte lærte å kjenne den fra før så lite kjente Utøya. En øy så liten at mennesker fra utenfor Norges grenser vil ha problemer med å finne den på et kart. Det har ikke vært vanskelig å finne eksempler  på denne typen lærdom i 2011, et år der vi har fått en rekke leksjoner i smertefull politisk geografi: Misrata, Manama, Daraa, Tahir. På den annen side har disse hendelsene hjulpet oss, ikke bare til å bli kjent med nye deler av verden, men også til å forstå noe om egenskapene til de landene disse stedene ligger i. Bahrain viste seg å være mye større og viktigere politisk enn det landets størrelse skulle tilsi; Syria mye dødeligere; Egypt langt mindre forberedt på revolusjon, USA mindre innstilt på endring, og EU mye raskere til å reagere, osv. Leksjonen som Norge ga oss, var imidlertid svært annerledes. Først og fremst fordi vi ikke forventet den. Dernest fordi den ga oss overraskende informasjon om det norske samfunnet. Vi lærte at Norge ikke bare er et land som ligger i det rikeste nordlige hjørnet av verden. Vi lærte også at det norske samfunnet meget vel i seg selv kan være en øy. Som Utøya idyllisk og vakker, perfekt og sivilisert, hovedsakelig skogkledd, eid av et politisk parti og overveldet av en katastrofe.

Norges øy-karakter fremkom som en overraskelse da landets regjering og store deler av folket i kjølvannet av de tragiske hendelsene der én mann massakrerte flere titalls mennesker (mange av dem på en øy), forlot rammene til det kontinentale Europa og flyttet til øya: Utøya. Der er en selvtilfreds uskyldsfølelse enehersker.  Kriminelle og radikale individer som Anders Behring Breivik, med sine talltike internasjonale forbindelser, ideologiske påvirkninger og politiske bevegelser som har lite eller intet å gjøre med Norge, ble på fastlandet. Det ser ut som om få andre mennesker ble værende der, kun noen få isolerte selvkritiske røster.

Når resten av nordmennene ankom øya lovet landets regjering å reagere på terrorisme, ekstremisme og vold med mer frihet og mer demokrati. Dette ble mottatt med høylytt ros fra hele den øvrige verden, bare med den effekt at det forsterket det plettfrie selvbildet til enhver naiv øyboer som ikke hadde gjort noe galt.   De av oss som ble værende på fastlandet, så på Utøya, og så med beundring på hvor raskt man der gjenopptok aktiviteter og gikk tilbake til den vanlige rutine. De var tilsynelatende forberedt på forbli uberørt, med uendrede idealer og intensjoner om å begynne gjenoppbyggingen av øya si. Dette slik at folk raskt skulle innse at det som hadde skjedd, bare var en ekstremists handlinger. Den Utøyiske øya Norge sa farvel til de vanskelige realitetene i terrorismen med en kjærlighetshandling, og satte umiddelbart i gang med sorgprosess-politikk.

Det er likevel veldig vanskelig å være en øy som er omgitt av en korrupt, ondsinnet verden full av ekstremistiske ideologier, politisk ukorrekte partier, fakta-fri journalistikk, mulige internasjonale konspirasjoner og utilfredse, men undertrykte dissiderende stemmer. Dersom dette hadde vært et hvilket som helst annet land, ville vi nok ha sagt at de nå går igjennom en smertefull periode der de ennå ikke er fullt klar over dimensjonene i det som skjedde. At de kanskje trenger litt tid og mye terapeutisk rådgivning for å begripe den aggressive virkeligheten rundt seg. Vi ønsker kanskje å bidra med å sende inn eksperter innen mental helse fra hele verden, folk med erfaring fra konfliktsoner, for å hjelpe dem med å lege sårene og sørge over sine døde. Men budskapet de formidler til oss fra øya tilsier at det går bare bra.

Vi prøver å sende dem signaler, men de er for opptatt i gjenoppbyggingen av øya. De døde – for det meste unge mennesker, uskyldige som de var – blir martyrer for en politisk sak. De ikke like siviliserte følelsene som uttrykkes av dem som ble værende på fastlandet – sinne, tårer, frustrasjon, angst for fremtiden, trakassering av minoriteter, og følelse av mangel på reell politisk deltakelse - er virkelig ikke hjelp  for dem i det Utøy’ske prosjekt for mer demokrati og mere frihet.

Det virker som om Norge har delt seg i to ulike leire med ulike oppfatninger av hva som skjedde. I den ene versjonen blir det sett på som en tragisk og unødvendig konsekvens av ikke å adressere mange menneskers skuffelse over systemet? – at denne har blitt omdannet til forakt.  I den andre versjonen ser man bare det som skjedde som et bevisst angrep på de høyeste og ukrenkelige verdier i regjeringens politiske prosjekt.

Jeg ønsker å sende en invitasjon til øyboerne om å gjennomføre et besøk på det norske fastlandet før de erklærer sin uavhengighet. Dette for en siste gang å forsikre seg om at spøkelsene fra fortiden vil ikke komme og hjemsøke dem i søvne, slik at de kan vedta lover som vil forhindre fastlandsfolk, agitatorer og ekstremistiske elementer fra å besudle deres utopi. Invitasjonen er ikke en oppfordring til en rettssak, slik den som foregår på fastlandet, der morderen møtes med bevisste fornærmelser og beskyldninger; det er snarere en formaning om å reflektere over hva som kan muligens ha gått galt. Ikke med politiske og administrative forordninger, men med våre holdninger, vår medfølelse. Om å tilby et lyttende øre til andre som ikke tenker som en selv. Til den menneskelige siden av demokratiet.

Kanskje vi da kan være i stand til å overbevise dem da, om at Utøya, det tapte paradis’ øy, tilhører hele Norge og ikke bare tilhører saker, grupper eller politiske ideer. At øya tilhører hele Norge, med sine bragder og sin stolthet, men også med sine fiaskoer, sine feil og sin til nå selvpålagte stillhet. Kanskje vi kan da i stand til å overbevise dem om å komme tilbake.